Gussiåsvisa

Tekst: Liv Karin Lange (1992)
Melodi: Hu hei kor er det vel friskt og lett

I veit et sted der i høre te, ut på landet, ut på landet. 
Med gudesjø som i svunna tid,
fyltes opp med hellig ånde.
Der Bakkesan’ og Sandvika,
kan kjøle oss når me en sommardag,
tek en fridag, tek en fridag.

Når sommar’n banke på døra der, 
kan du plukke, kan du plukke,
liljekonvallen på Rabben he,
lukt av lykke, lukt av lykke.
Når nedpå Osvatnet vannlilja,
står tett i tett og skjule laksen, 
da e det sommar, e det sommar.

Og Gammelskulin bli pussa opp, 
her i bygda, her i bygda.
Så mangt kan gå når me dre i flokk,
no så veit me, at me kan det.
Når Vetafjellet i haustlys ligg,
når tytå sakte rødme langs en rygg,
da kjæm høsten, da kjæm høsten.

Så lita bygd, likevel eig ho, eventyret, eventyret.
Hopp Helling kom blid, men sint han dro,
sporet står om du vil sjå det.
At gullet skin, ja, det veit da me.
Men at kringkastinga kom, kæm trudd det,
hit te bygda, hit te bygda.

I veit et sted der dei gamle e, 
glad i bygda, glad i bygda.
Der ungdom ønske dæm kunne bo,
og der jenta, satt og venta.
./. Der gamle gardshus bli fødd på ny,
der sorg og lykke kjæm og går, men no,
slutte visa, slutte visa. ./.